Glemsel

Hvorfor glemmer vi?

Det finnes mange teorier for hvorfor vi glemmer informasjon vi har tilegnet oss. Et klassisk syn er at minner brytes ned eller viskes ut over tid. Senere har man fokusert mindre på mulige effekter av tid i seg selv, og i stedet rettet fokus mot prosessene eller aktivitetene som foregår over tid og som kan forhindre oss i å gjenhente informasjon.

Noen mener at glemsel oppstår fordi materiale lært i forkant eller etterkant av det man forsøker å huske har en forstyrrende eller sammenblandende effekt. Dette omtales i faglitteraturen som interferens. La oss ta et konkret eksempel: Hvis du nylig har lært deg et nytt språk, for eksempel spansk, kan det bli vanskelig å lære seg italienske gloser. Når tidligere læring forstyrrer gjenhentingen av nytt materiale på denne måten, kalles dette for proaktiv interferens (Underwood, 1957). I den samme situasjonen kan du også tenke deg at hukommelsen for de spanske glosene kan bli redusert som et utslag av at du i etterkant har lært deg italiensk. I slike tilfeller, hvor senere læring forstyrrer gjenhenting av tidligere lært materiale, snakker vi om retroaktiv interferens (Slamecka, 1960).

Selv om interferens hovedsakelig har vært studert i eksperimentelle laboratoriestudier der læringen gjelder et enkelt materiale, har det også vært hevdet at interferens kan påvirke studenters evne til å gjengi det de har lært: For eksempel kan proaktiv interferens oppstå hos medisinerstudenter dersom kunnskap basert på dyrestudier tilegnes før kunnskap spesifikt knyttet til menneskekroppen (Reese, 1996). Retroaktiv interferens kan oppstå når studenter presenteres for forskjellige og uforenlige tilnærminger til samme tema, hvis ikke forskjellene mellom disse tilnærmingene presiseres.

Det har vært foreslått at vellykket gjenheting fra hukommelsen er avhengig av at omgivelsene inneholder de rette tegn/hint (engelsk: retrieval cues) som assosieres med det som skal huskes. Forskning har for eksempel vist at der er lettere å huske en liste med ord fra ulike kategorier (f.eks. ”agurk”) dersom man oppgir navnet på kategoriene (f.eks. ”grønnsaker”). Hvis man er enig i at hukommelse er avhengig av slike tegn/hint, kan glemsel forståes som et utslag av mangel på hensiktsmessige tegn eller hint i det øyeblikket man forsøker å gjenhente informasjonen.

Hvordan forhindre glemsel?

Det har vært hevdet at vår hukommelse er best for informasjon som skiller seg ut fra øvrig informasjon, dvs. informasjon som har høy grad av distinktivitet (Eysenck, 1979): Minner som er unike og spesielle vil huskes bedre enn andre minner. Hvis det som læres skiller seg ut fra det man allerede kan, eller fra det som senere læres, reduseres også sjansen for interferens. Hvordan kan man sikre seg at det som læres har høy grad av distinktivitet? Enkelte mener at distinktivitet er et produkt av dyp bearbeiding. Som tidligere nevnt innebærer dyp bearbeiding at man tar stilling til meningsinnholdet og prøver å relatere den nye informasjonen til noe man allerede kan eller vet.
Dersom man øver seg i å gjenhente informasjonen fra hukommelsen kan dette også redusere glemsel. Hvis man flere ganger har hentet frem et spesifikt minne fra hukommelsen øker dette sjansen for at man også senere vil klare å hente frem dette minnet – retrieval practice effect (Baddeley, 1997). Man kan forestille seg gjenhentingen av et spesielt minne som en sti som blir lettere fremkommelig jo flere ganger den tråkkes opp.

Glemsel kan også forhindres ved at man tilrettelegger situasjonen slik at den inneholder flest mulig tegn/hint (retrieval cues) som kan fremme gjenhenting. Vi har tidligere vært inne på at det å fysisk eller mentalt prøve å gjenskape situasjonen innlæringen foregikk i, kan øke sjansen for vellykket gjenhenting fra hukommelsen.