Stilnivå

Modul 1: Generell innføring

Stilnivå

Generelt kan det sies at de fleste skriveråd for sakprosa også gjelder for akademiske tekster. Mye er felles. For eksempel gjør de samme korrekthetskrav for tegnsetting og ortografi seg gjeldende. Det slurves mye på dette området, både i og utenfor akademia. Denne typen detaljer kan virke underordnet når man strever med å formulere en teori eller sette opp en velfungerende disposisjon. Gjør det noe at det er noen slurvefeil, dersom besvarelsen ellers er velformulert og godt tenkt? Igjen kommer det an på skrivesituasjonen og graden og mengden av denne typen feil. Selvsagt aksepteres en del slurvefeil i skoleeksamenssituasjonen. Men ha hele tiden klart for deg at den teksten du produserer er en helhet, og at hvert eneste aspekt ved den er med på å gi sensor det samlede inntrykk av din innsikt og forståelse. Slurvete ortografi og tegnsetting kan gi inntrykk av at man slurver på flere områder. Når det gjelder disse sidene ved skrivingen, er det bare å hente fram ordlister og ordbøker fra videregående. Så sant de er oppdaterte i henhold til de siste normeringsvedtakene i språkrådet, er de like gyldige på universitetet.

Når det gjelder stilnivået ellers, skal det være nøkternt og formelt. Unngå typisk muntlige uttrykksmåter og uttrykk deg presist. Hva synes du om dette eksempelet?

Han skjønte mer av levemåten deres, men så også at de satte ting i høyere prioritet enn det han og religionen hans hadde gjort.

Her er for det første ordet ”ting” brukt. Det er meget upresist. Hva i all verden refererer det til her? Hadde vi visst det, kunne perioden over gitt mening. ”Å sette noe i høyere prioritet enn det han og religionen hans hadde gjort”, er heller ikke særlig bra norsk.

Og hva med dette avsnittet?

Jeg kan ikke si med sikkerhet at alle ville sagt seg enig i synspunktet, selv om det må kunne sies å være sannsynlig. Det finnes nok av dem som vil skjære alle over en kam – tenker bare på Carl I. Hagens omstridte foredrag hos menigheten Levende Ord.

Vi vet ikke helt i hvilken sammenheng dette er skrevet, men uansett akademisk fag nytter det ikke å argumentere og formulere seg slik. Hvem er ”alle”? Hva har Carl I. Hagen med saken å gjøre? Dette blir for usaklig i en akademisk oppgave. Svar på problemstillingen med utgangspunkt i pensumlitteraturen og ikke med utgangspunkt i hva du tror noen, alle eller Carl I. Hagen mener!

Og hva betyr ”å skjære alle over en kam” i denne sammenhengen? Dette er en billedlig måte å uttrykke seg på, noe man skal være varsom med i akademiske tekster. Det samme gjelder om man for eksempel kritiserer et resonnement i en annen akademisk tekst ved å si at det ”går som en berg- og dalbane”. Denne metaforiske uttrykksmåten sier oss absolutt ingenting om hva som er svakheten ved resonnementet. Kritiser heller de enkelte argumentene, om det er grunn til det, og/eller forholdet mellom argumenter og synspunktet.

I alminnelig (sakprosa)skriving blir man gjerne oppmuntret til å bruke et variert og rikt språk. Langt på vei gjelder dette for god akademisk skriving også, men man er mer rigid i forhold til det vi kan kalle begrepsstabilitet eller termstabilitet. Dette vil si at et og samme begrep eller fenomen må kalles det samme (nevnes med samme term) gjennom hele teksten. Dette kan føre til mindre bruk av synonymi enn i andre teksttyper. Ofte vil det også være et bra innledningsgrep å si noe om hvilke termer man velger for de sentrale begrepene i oppgaven, dersom det eksisterer flere konkurrerende benevnelser for dem (noe som jo ikke er uvanlig). Et konkret eksempel her kan være at mens man i dagligdags kommunikasjon kan snakke løst om personlighet, lynne, karakter, mennesketype og kanskje mene noenlunde det samme, så må begrepet personlighet innen et fag som psykologi defineres klart og benevnes på konsistent vis.

Presisjonskravet i akademisk tekst dreier seg ikke bare om å velge korrekte og passende ord og termer. Det går også på det vi kan kalle akademias generelle reservasjonsretorikk: Siden akademisk tekst handler om kunnskap og innsikt, ofte på et meget spesifikt nivå, vil det sjelden være heldig for en akademiker å uttrykke seg bombastisk og uten forbehold. Via ord og uttrykksmåter som ”kanskje”, ”sannsynligvis”,”resultatene kan tyde på”, ”gitt disse forutsetningene” og ”med de forbehold som er presisert”, garderer og reserverer den akademiske skribenten seg mot å bli feiltolket og kritisert.

Et siste punkt som for mange særpreger akademiske tekster, er at de er svært upersonlige.
Fordi det er saken – begrepsavklaringer og drøftinger med utgangspunkt i en problemstilling – som skal stå i sentrum, blir akademiske tekster lite sendersentrerte, dvs. mindre preget av språklige tegn som viser tilbake til den som skriver eller snakker, slik mange andre tekster har mange spor av. Et vanlig spor av den som skriver er de personlige pronomen i 1. person, slik som ”Jeg mener derfor at…”,”Min antakelse blir dermed at…” og ”Vi konkluderer med at...”.

Særlig bruken av førsteperson entall (altså ”jeg/eg”) er det delte meninger om innen akademia. Noen er av den oppfatning at jeg-bruk må unngås og at jeg-bruk i seg selv er et tegn på synsing. Dette er å gå altfor langt. Det er ingenting uakademisk ved at den som skriver noen ganger refererer til seg selv og den skrivehandlingen som foregår, for eksempel ved å skrive at ”Jeg vil i denne artikkelen konsentrere meg om…”. Men som ny student kan det lønne seg å være på vakt i forhold til å bli personlig og synsende.
Som en oppsummering kan vi si at akademisk stil typisk er preget av pinlig presisjon (ortografisk som begrepsmessig), tilbakeholdenhet og saklighet.